Siterer lenger ned her fra www.onskebarn.no hvor sorgen jeg føler akkurat nå er beskrevet så godt. For mange er det enkelt å si "slapp av, så går det til slutt" (Det gjør ikke det når jeg har fysisk lidelse som gjør at det er minimale sjanser til å lykkes naturlig) "Det er jo bare å adoptere!" (Ja det er absolutt en mulighet det. Men når man står midt oppi denne prosessen, hjelpesløs, redd, uten kontroll eller valg på noe som faller andre så naturlig og lett, så er det ikke bare å adoptere. Det er det fundamentale med å drømme om å være gravid, det med at alle er forskjellige som gjør at ikke alle vil adoptere før de har prøvd alt for å forsøke å få egen fødte barn. ) Adopsjon er flott! Men det er noe vi kommer til å vurdere underveis, det er lang ventetid og det koster. Ved adopsjon er det en krevende papir mølle og en krevende godkjennings prosess. Hva om man ikke blir godkjent? Det skal ikke så mye til bestandig.
Jeg leste en kommentar idag hvor det stod at prøverørbarn egentlig aldri skulle ha eksistert og at disse ødela for "naturens gang" og gjorde verden overbefolket og tilslutt sterile. Sånne ignorante mennesker har nok ikke opplevd mye motgang og kan tydeligvs ikke sette seg inn i andres situasjon.. IVF er ikke kunstig, det skjer bare utenfor kroppen.. Mennesker som får seg til å skrive slik om ivf barn, uten å noen gang ha prøvd å få egne barn eller opplevd å slite, kan ikke forestille seg hvor sårende det er for oss som sliter og for de som har vært så heldige å bli velsignet med barn etter ivf. Å høre at folk fortsatt idag ser så svart på medisinsk framgang og ikke klarer å ha mer menneskelig innsikt enn så, gjør at jeg blir lei og frustrert. Jeg skulle ønske enkelte kunne få mer innsikt i hva ufrivillig barnløshet gjør med dem det rammer!!
Fra www.onskebarn.no:
Sorg som prosess ble introdusert i 1917 av Frued i hans klassiske artikkel"Sorg og melankoli". Sorg ble definert som reaksjon på tap av en elsket person, et fedreland, frihet, et ideal osv, hvor den fremtrer som dyp smertefull tristhet med manglende interesse av verden utenfor, tap av evnen til å elske og redusert aktivitetsnivå. Han beskrev sorg som en smertefull, men i utgangspunktet normal krise, og ikke en sykdom som skulle behandles. Senere forskning har vist at mange sørgende vil kunne få betydelige plager av både psykisk, fysisk og sosial art når sorgprosessen er forstyrret. Disse vil kunne dra nytte av behandling(1). Spesielt for infertilitet er det at tapet ikke er av et eiet objekt, men av et potensielt vesen, noe som gjør sorgen mer usynlig for omverdenen.
Ufrivillig barnløshet har til tider vært en utfordring for de som rammes. Allerede da bibelen ble nedskrevet var en opptatt av sorgen som kan oppleves når et par ufrivillig ikke kan få barn. Historien som Hannah i første kapittel av Samuels bok i Det Gamle Testamentet illustrerer dette:
"A man named Elkanah had two wives: Peninah, who had many children, and Hannah, who was rediculed by Peninah for her inability to conceive. Eventually, Hannah became so distressed she would not eat. She prayed and wept bitterly: her lips moved, but she was unable to utter a sound. A priest saw her in this state and accused her of drunkenness. But when Hannah explained the reason for her sorrow, the priest said to her,"Go in peace, May the God of Israel grant your petition." Comforted and calmed, Hannah returned home, began to eat, and shortly thereafter conceived a son, Samuel"(2).
Ufrivillig barnløshet representerer et tap av noe som aldri har eksistert, et usynlig tap. Ønsket om å få barn er et av de mest fundamentale og sterkeste ønske mange mennesker har, og det er derfor ikke rart av ufrivillig barnløshet rangeres som en av livets største påkjenninger, i intensitet på lik linje med å ha en livstruende sykdom(3). Ordet livskrise er et nøkkelord som går igjen i flere artikler som omhandler infertilitet(4,2,5). Karakteristisk for de parene som må igjennom denne krisen er at de gjennomgår ulike faser med typiske reaksjoner og følelser. Dette er fasene i en normal krisesituasjon.
Men denne gangen skal jeg ikke fortelle noen rundt meg om når uttak og innsetting er. Det blir så mye mer mas med det, og som nå så blir det dobbel nedtur å fortelle dem at det ikke har gått.. Jeg vil heller fortelle det etterpå, når jeg vet resultatet. 